Når sirkushesten kjenner lukten av sagmugg...

Rart med det gitt, en gang kufrelst alltid kufrelst. Har man vokst opp med lukta av kyr i nesen, den beroligende følelsen man får når disse store dyra står å tygger og ikke minst den spesielle følelsen av å gjøre noe nyttig når man forer, flir og melker, er man avhengig for alltid. Og det pussige er at akkurat samme følelsen kommer enten man sitter på huk inntil kua i sommerfjøset på setra med melkemaskinbrumminga fra det ene lille spannet som står på den lille tralla i bakrunnen, eller man står på lett avstand å betrakter roboten som melker akompagnert av brumminga fra 4 vakumpumper.



Jeg vet det for jeg har prøvd det. Kugal.